Jeg har hentet en valp.

Jeg har hentet en valp. Han heter Ask og er en norsk lundehund.
Jeg hadde tenkt på å skaffe en valp en stund, jeg bor fint til for en og jeg er hjemme, jeg er glad i å gå, men etter at jeg flyttet fra byen og ut på landet så faller ikke det å gå mye rundt for seg selv så naturlig. Til og med de korte turene til den lokale matvarebutikken reagerer folk på at jeg bruker mine egne bein på. "Du går mye," sier de, og jeg vet at jeg går lite. Sammenlignet med en dag hjemme i Trondheim så bruker jeg meg lite, men det vises jo bedre her. Uansett, når man liker å gå og man har god plass og man bor blant folk som ikke blir hysteriske hver gang de ser en unge eller en hund eller kanskje til og med en kanin og føler at livsstilen ens er truet dersom atte gud forby det skulle dukke opp noe eller noen som man kanskje er nødt til å ta hensyn til, ja da passer det faktisk utmerket å skaffe hund.

Så jeg har sett meg om etter en hund.

Teoretisk sett, selvsagt.

Det er vel mange måter å gjøre det på. For eksempel så kan man finne ut om det er noen som har fått valper nylig blant naboene og gå for å se på disse. Eller kanskje man er erkeproff og skal ha et eller annet prakteksemplar med riktig stamtavle og man kan finne ut at drømmekullet er i Tyskland eller Australia og så reiser man da, med papirer og tillatelser og ganske mange penger over halve kloden og finner Hvalpen Den Rette med mor ditt og far datt og stamtavle sånn og slik, trekker den med seg etter mye om og men over grensen for så. når den blir stor nok, parre den med akkurat den partneren. Slike valper kan fort koste treogtyve tusen.

Kanskje skal du faktisk ha en hund som kan jobbe, en jakthund eller en gjeterhund eller en redningshund.

Men jeg, jeg skal ha en ålreit type som liker å gå tur. De fleste hunder liker å gå tur så utgangspunktet er ikke så verst. Jeg har noen tanker om hva som passer og noen om hva som ikke passer og begynner å se på ulike raser....egentlig er jeg bare ute etter en slags reaksjon i meg selv. Et "ja, det må være Den Rette! Denne rasen. Denne hunden." For så å ta det derifra. Aktuelle raser jeg har tenkt på, har vært weimaraner, saluki, sheltie, papillon, wheaten terrier. Weimaraner var noe Martin fant så tiltalende og det er noe ved den, det er en hund med en viss utstråling - så jeg begynte å lese om rasen og se på videoer. Det er få weimaranere i Norge og tilgjengeligheten er ikke allverden. Etter hvert kom jeg frem til at Martin fikk trylle frem en weimaraner sjøl om det var det han ville ha. Det er en litt stor hund og den bør få være med på jakt om jeg skulle hatt en. Jeg er ikke så opptatt av jakt selv og kunne kanskje ha delt bikkja med noen som ville ha den med på slikt, men det blir neppe Martin.
Saluki var bare Den Rette - bortsett fra at det er den jo ikke. Det er en utgammel rase som elsker å løpe, den skal visst være lett å irritere, passe dårlig sammen med barn, være et svært dumt valg for en første hund - og det er kanskje enda færre av den her til lands enn av weimaraneren. Sannsynligvis kom min avstandsforelskelse i salukien av at jeg egentlig er opptatt av katter. Papillon kommer av at jeg kjente en en gang som gjorde godt inntrykk. Han var en sjarmerende smarting. I det daglige var han å finne i en stall, der han var mer eller mindre overlatt til seg selv sammen med en saktmodig schæfer kalt Troll. Miki het småen, og siden da har jeg tenkt på papillon som snedige dyr. Det er kanskje den greia mi for katter igjen. Ja, jeg har katt også, forresten. Jeg har ikke gått inn for å finne en papillon, men jeg kan se for meg å bo med en i fremtiden.
Jeg kunne ha funnet på å gått inn for sheltie. Planen var at den kunne hjelpe til med å holde styr på ungene og kaninene. Det bare ble ikke slik, for jeg skaffet norsk lundehund i stedet.

Det er det jeg alltid har visst.
Det er flere av Den Rette.