Jeg har hentet en valp.

Jeg har hentet en valp. Han heter Ask og er en norsk lundehund.
Jeg hadde tenkt på å skaffe en valp en stund, jeg bor fint til for en og jeg er hjemme, jeg er glad i å gå, men etter at jeg flyttet fra byen og ut på landet så faller ikke det å gå mye rundt for seg selv så naturlig. Til og med de korte turene til den lokale matvarebutikken reagerer folk på at jeg bruker mine egne bein på. "Du går mye," sier de, og jeg vet at jeg går lite. Sammenlignet med en dag hjemme i Trondheim så bruker jeg meg lite, men det vises jo bedre her. Uansett, når man liker å gå og man har god plass og man bor blant folk som ikke blir hysteriske hver gang de ser en unge eller en hund eller kanskje til og med en kanin og føler at livsstilen ens er truet dersom atte gud forby det skulle dukke opp noe eller noen som man kanskje er nødt til å ta hensyn til, ja da passer det faktisk utmerket å skaffe hund.

Så jeg har sett meg om etter en hund.

Teoretisk sett, selvsagt.

Det er vel mange måter å gjøre det på. For eksempel så kan man finne ut om det er noen som har fått valper nylig blant naboene og gå for å se på disse. Eller kanskje man er erkeproff og skal ha et eller annet prakteksemplar med riktig stamtavle og man kan finne ut at drømmekullet er i Tyskland eller Australia og så reiser man da, med papirer og tillatelser og ganske mange penger over halve kloden og finner Hvalpen Den Rette med mor ditt og far datt og stamtavle sånn og slik, trekker den med seg etter mye om og men over grensen for så. når den blir stor nok, parre den med akkurat den partneren. Slike valper kan fort koste treogtyve tusen.

Kanskje skal du faktisk ha en hund som kan jobbe, en jakthund eller en gjeterhund eller en redningshund.

Men jeg, jeg skal ha en ålreit type som liker å gå tur. De fleste hunder liker å gå tur så utgangspunktet er ikke så verst. Jeg har noen tanker om hva som passer og noen om hva som ikke passer og begynner å se på ulike raser....egentlig er jeg bare ute etter en slags reaksjon i meg selv. Et "ja, det må være Den Rette! Denne rasen. Denne hunden." For så å ta det derifra. Aktuelle raser jeg har tenkt på, har vært weimaraner, saluki, sheltie, papillon, wheaten terrier. Weimaraner var noe Martin fant så tiltalende og det er noe ved den, det er en hund med en viss utstråling - så jeg begynte å lese om rasen og se på videoer. Det er få weimaranere i Norge og tilgjengeligheten er ikke allverden. Etter hvert kom jeg frem til at Martin fikk trylle frem en weimaraner sjøl om det var det han ville ha. Det er en litt stor hund og den bør få være med på jakt om jeg skulle hatt en. Jeg er ikke så opptatt av jakt selv og kunne kanskje ha delt bikkja med noen som ville ha den med på slikt, men det blir neppe Martin.
Saluki var bare Den Rette - bortsett fra at det er den jo ikke. Det er en utgammel rase som elsker å løpe, den skal visst være lett å irritere, passe dårlig sammen med barn, være et svært dumt valg for en første hund - og det er kanskje enda færre av den her til lands enn av weimaraneren. Sannsynligvis kom min avstandsforelskelse i salukien av at jeg egentlig er opptatt av katter. Papillon kommer av at jeg kjente en en gang som gjorde godt inntrykk. Han var en sjarmerende smarting. I det daglige var han å finne i en stall, der han var mer eller mindre overlatt til seg selv sammen med en saktmodig schæfer kalt Troll. Miki het småen, og siden da har jeg tenkt på papillon som snedige dyr. Det er kanskje den greia mi for katter igjen. Ja, jeg har katt også, forresten. Jeg har ikke gått inn for å finne en papillon, men jeg kan se for meg å bo med en i fremtiden.
Jeg kunne ha funnet på å gått inn for sheltie. Planen var at den kunne hjelpe til med å holde styr på ungene og kaninene. Det bare ble ikke slik, for jeg skaffet norsk lundehund i stedet.

Det er det jeg alltid har visst.
Det er flere av Den Rette.

Så sitter jeg her igjen, da.

Nå er klokka ett på natta og døgnet er litt forskøvet for min del. I kveld har jeg sett fjerde episode av Garrows Lov, en serie NRK sender med stor diskresjon om natten til litt ulike tider for hver gang, slik at serien ikke skal risikere for mye oppmerksomhet eller å i det hele tatt å bli sett av noen. Nuh, denne utspekulerte strategien fra NRK har feilet, for jeg har faktisk både oppdaget og fått sansen for denne historie - baserte rettsdramaserien fra BBC. Dette må NRK ha merket, for da jeg benket meg foran nett - TV'n med skyhøye forventninger i kveld, lå fjerdeepisoden ikke der - og vanskelig var det å finne ut av når den skulle dukke opp også.

Heldigvis har vi YouTube - og etter litt fomling har jeg vært i stand til å finne og få sett en litt kornet utgave der én episode må deles i seks avsnitt, slik at jeg med jevne mellomrom brytes av i innlevelsen og må skynde meg til videovalgpanelet for å lete opp det jeg håper er neste avsnitt.

Hvilken pirat jeg er....

Jeg er noe forelsket i prat - eller retorikk, som det heter på fint, og et rettsdrama som ikke er produsert av amerikanere, men av briter, har mange snedige formuleringer og teknikker å by på, samt en tidvis skarp humor, brukt til å vinne terreng for ens sak i retten.

William Garrow var - og her har jeg vært på Wikipedia - "a British barrister, politician and judge known for his indirect reform of the advocacy system, which helped usher in the adversarial court system used in most common law nations today. He introduced the phrase 'innocent until proven guilty', insisting that defendants' accusers and their evidence be thoroughly tested."

Ikke dårlig.

(Wikipedia er faktisk ekstra fornøyd med artikkelen om Garrow og kaller det for en "featured article", så slik skal en Wikipediaartikkel være.)

Han fremstilles som litt av et lokomotiv i serien.

Jeg fant dette bildet hos 'The Joyful Molly', der er det skrevet mer utfyllende og med stor entusiasme  om serien.

Å tegne en narr.

Da jeg ikke fikk sove i natt, stod jeg opp og begynte å jobbe med narren jeg skal bruke i fortellingen min. I utgangspunktet så jeg for meg noe erkeengelsk basert på Punch fra det tradisjonelle dukketeateret, omtegnet i retning noe ut av et Shakespearedrama. Jeg googlet etter bilder for å få noen mer konkrete idéer å gå ut ifra - og med søkerordene jester + hunchback kommer stort sett Disneys populære radbrekking av Victor Hugos Ringeren i Notre Dame frem. På grunn av min leting etter bilder av en narr, har jeg i natt kommet over Rigoletto, en opera av Giuseppe Verdi.
Jeg har også fått skissert ned en narr som har et godt og levende uttrykk i ansiktet, men han ser snillere ut enn hva jeg først hadde tenkt meg. Jeg har ikke bestemt meg for om jeg skal beholde ham slik.