Han har vært en av de mest synlige av de overlevende fordi han har stilt opp til mange intervjuer og fortalt om det som hendte der den 22. juli. Å prate mye og å få frem sin fortelling, ser ut til å være hans naturlige måte å bearbeide det han har vært igjennom på.
Han har nå skrevet en bok om hvordan han opplevde denne dagen på Utøya, med hjelp fra Erik Møller Solheim, som er journalist.
Boken er velskrevet og tilgjengelig, der miljøskildringene av AUF og sommerleirstedet deres, skikkene deres og til og med noen kjappe, beskrivende innsyn i deres politiske historie, farger de første sidene og tegner opp omgivelsene på en levende og troverdig måte, slik at leseren får en god plattform til å se for seg hvem og hva AUF og Utøya dreier seg om før de dystre hendelsene skjer. Pracon er fortellerjeget, naturlig nok, og skildringen sentrerer seg rundt hans egne tanker og følelser. Vi holder oss til det som kan oppfattes fra hans ståsted. Han er svært god til å beskrive sine følelser på en tydelig og levende måte.
Boken ble kort tid etter utgivelsen tilbakekalt av forlaget, Cappelen/Damm, fordi man ikke hadde tatt godt nok hensyn til andre som ble nevnt i teksten. En femten år gammel gutt ble nevnt så mye som 23 ganger i Adrians nedtegnelser, uten at hans familie ble gjort klar over dette. Hans søster skrev en kronikk i Varden, der hun pekte på flere sider ved Pracons fremstilling som familien var misfornøyd med. Det dreier seg blant annet om beskrivelsen av en telefonsamtale mellom gutten og hans far som Pracon skriver at er den siste kontakten de har med ham. Familien er for det første overrasket over at noen kan publisere noe slikt uten å ta kontakt med de pårørende. For det andre er visst ikke samtalen riktig gjengitt og søsteren finner det svært respektløst å publisere dette uten å ta kontakt og la familien være med på å vurdere hva som er greit og ikke greit å dele med verden.
Familiens innsigelser er svært forståelige, forlaget kan ikke annet enn å beklage - de er erfarne og vet egentlig bedre. Derfor må boken revideres og detaljene om gutten tas ut.
Dette er bare ett eksempel på hvor komplisert denne tragedien er å forholde seg til, for alle de involverte som er så sterkt skadd etter 22.juli og tapene er så sammenvevde og de individuelle måtene å reagere på er så ulike. Pracon snakker om hva han føler og tenker med klarhet til alt og alle - som om det er noe han må. Som om det er slik han best kan komme seg over og gjennom det. På den andre siden har en annen som var der sagt at han ikke ønsket at de i det nye klassemiljøet skulle vite at han hadde vært der om sommeren i det hele tatt. Hos foreldrene til de som ikke kom hjem er også variasjonene store - fra foreldre som stiller opp til intervjuer om barna og savnet, til de som vil være helt i fred. I alle tilfellene er det smertefullt og deres individuelle metoder er helt nødvendige - både de som roper til verden og de som trekker seg tilbake. Men de er ikke alltid forenlige.
Jeg kan ikke huske å ha lest noe som helst fra guttens familie før det ble helt nødvendig på grunn av denne boken. Offentlige intervjuer har ikke vært deres reaksjon. Pracon gjør det til høyre og venstre. Skjebnene er sammenfiltret og død er noe av det også Pracon må bearbeide, om enn ikke på denne høylytte måten.
Her fant jeg søsterens kronikk etter å ha gjort ett søk til:
http://www.vg.no/vgpluss/article/Un4y31U
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar