Han het Bonden.
Han ble trettien.
Så skjøt han seg.
Jeg kjente ham ikke så godt, men jeg regnet ham med.
For meg var han en venn av min venn.
Han var Lærerns venn.
Han var Hamrams venn.
Han var Frendeskams venn.
Jeg har ikke snakket med Frendeskam på mange år - men som jeg sa til Lærern, Frendeskam er ikke i nærheten av å være så snerpete som det jeg er. Det var Lærern skjønt enig i.
Dessuten må jeg finne på et bedre navn til ham. Han kan ikke forbli hetende Frendeskam bare fordi Onkel Hamram hadde noen ungdommelige nykker og særegne livssyn. I tillegg er Hamram lærer, han og.
Den 13. Desember 2011 var Bondens begravelse. Det var i den vesle kirka nede i svingen - den som er nest nærmeste nabo til meg - ateisten. Hadde jeg bare vært religiøs, hadde jeg hatt det helt plomme her - med menigheten rett nede i bakken og troen som en inngangsportal til et fellesskap, men jeg kan ikke. Jeg kan virkelig ikke. Jeg sitter i begravelse og leser salmer og tar meg sammen og synger med. Jeg hører på presten og jeg blir rørt - men til daglig - nei.
Det blir for feil for meg.
I kirka denne dagen så satt de der, på rad og rekke - Hamram og Spellemann og kjærestene deres og Frendeskam og Lærern - og aller ytterst satt jeg, ved siden av Lærern og klep ham i hånden for å holde ham gående - for Lærern er alltid sliten. Setter han seg uten noe å gjøre, så sovner han. Ateister og humanister hele gjengen - kanskje med unntak av Frendeskam, som en gang i sin ungdom hadde påberopt seg et kristent sinnelag og blitt straffet av Hamram med et utrivelig kallenavn. Skjønt, så veldig religiøs tror jeg ikke han er.
Der satt vi, som perler på en snor og fulgte med på hva presten hadde å si om Bonden.
De guttene har vokst opp med Bonden.
Han var den glade av dem.
Jeg likte at de hadde en så stødig og jovial venn.
Jeg ville sette meg ved maskinen - denne maskinen jeg sitter ved nå, eller jeg ville finne frem tegneblokken - og så ville jeg melde meg sånn halvveis ut - for det var deres greie, deres interne gutteklubb det de holdt på med, men jeg likte at de var der. Jeg likte å krølle meg sammen med mitt mens jeg hadde duren av stemmene deres i bakgrunnen.
Stort sett var de ikke her, da, men hos Bonden. Bonden hadde god plass og hadde visstnok innredet et rom for rollespilling, det rommet har jeg aldri sett. Det var der disse gutta pleide å møtes.
Denne bloggen skulle egentlig brukes til noe helt annet. Den skulle være en slags humorgreie om troll på nettet. Du vet, slike du finner i kommentarfelt og som liker å kaste rundt seg med rølpete kommentarer før de stikker igjen, slike som kommer ut av ingenting, har noe mot alt og alle, dytter det ned med tastaturet og forsvinner igjen, i det uendelige internettmørket.
Men Bonden er død og jeg trenger å tenke. Tenke høyt.
